beggars not allowed?

Tigging: skal det være forbudt eller ikke?

Tigging forbudt?
Tigging forbudt?

05.oktober 2009—nok en gang er Norge kåret av FNs utviklingsprogram (UNDP) som det beste landet å bo i. For de fleste som verken har bodd eller besøkte landet, er dette nok en anerkjennelse av Norge som et slags utopi: et sted der alt er rosenrødt, et samfunn fritt for problemer.

Men Norge er langt fra å være en utopi. Som alle andre land har Norge sin del av samfunnsproblemer. Blant disse er et som man minst forventer av et land kåret som det beste i hele verden til å bo i. Her snakker vi om tigging og tiggere.

Tiggerne er i de siste årene blitt et mer og mer synlig element i det norske samfunnet. Deres virksomhet, tigging, har vært et hett tema blant både vanlig folk og politikere siden 2006. Da ble en hundre år gammel lov, den såkalte løsgjengerloven av 31.mai 1900, opphevet. Noen folk mener at loven skulle vært gjeninnført, enten delvis eller i sin helhet. Noen mener den er umenneskelig, og er derfor best glemt. For dem som ikke kjente til loven, ble det snart et spørsmål om tigging skulle forbys eller ikke.

Å svare på disse spørsmålene er, eller burde ikke være, enkelt. For det første, når det gjelder løsgjengerloven, må man vite hva vedkommende lov går ut på. Deretter må man vurdere om det er den riktige løsningen til problematikken eller om det finnes en annen. For det andre må man også tenke på de konsekvensene av et eventuelt forbud mot tigging. Mens dette kan være en fordel for folk flest, som ser tiggere som plagsomme og ubehagelige, hva da med tiggerne? De er også mennesker med visse rettigheter, og vi må ta hensyn til hva som skjer med dem da.

 

Tigging og tiggere gjennom årene

Tigging, eller ”å tigge”, ble definert i ordboka som å ”be om mat eller penger som livsform eller levevei” (Wangensteen 2007). Dette samsvarer med både løsgjengerlovens og vanlig folks oppfatning av hva tigging og en tigger er, nemlig:

a)at tigging er en handling der en person ber andre om noe, vanligvis penger eller mat, uten vederlag; og

b)at en tigger er en person som lever av å tigge. Vedkommende kan være gammel eller ung, en mann eller en kvinne, med andre ord, en tigger kan være hvem som helst.

Det finnes imidlertid et avvik mellom loven og vanlige folk i hva de betrakter som en tigger. Mens vanlige folk betrakter gatemusikanter som tiggere, loven gjør det ikke. Musikken deres blir ansett som en motytelse (Lødrup m.fl., 2005:33; se også Ot.prp. nr. 113 Kap. 3.2.1).

Den generelle oppfatning om hvem som kan betraktes som tigger, samt de vanlige holdninger mot tigging og tiggere har også forandret seg gjennom tidene. I middelalderen omfattet tiggerne kun de fattige, foreldreløse barn og de gamle og de syke. Å gi almisser til disse, i denne tidsperioden, ble ansett som en slags bot for synder og dermed en forsikring om at giveren ikke kom til helvete. Altså, de vanlige folkets holdning mot tigging og tiggere var da noe positivt.

Men ting begynte å snu seg etter reformasjonen. I denne tidsperioden hadde antallet fattige økt betraktelig, blant annet på grunn av befolkningsvekst, epidemier og kriger (Karlsen 2008:10). Det ble da nødvendig å skille mellom de rette fattige, også kalt de arbeidsudyktige, og de urette fattige, som var de arbeidsuvillige.[1] Lokale fattigkasser ble etablert for å hjelpe de rette fattige, mens folk forbød å gi penger til de urette fattige. De sistnevnte var enten sendt til tvangsarbeid i et arbeidshus eller tukthus, eller straffet med blant annet fengsel, gapestokk eller brennmerking.

I 1845 ble de første lovene som angår de fattige (fattiglovene) vedtatt. Blant annet fikk de gamle, syke, funksjonshemmede, sinnssyke, og foreldreløse barn—altså de rette fattige—rett til fattighjelp eller støtte. Senere, i 1900, ble det vanlig å sette de arbeidsføre fattige, dvs. de som vil jobbe men kunne ikke finne noe arbeid, til lønnet arbeid isteden for å sende dem til tvangsarbeid ved arbeids- eller tukthusene. Det samme året ble bestemmelsene som gjelder de urette fattige, om tvangsarbeid og straff, fjernet fra fattigloven og videreført i en ny lov: løsgjengerloven av 31.mai 1900.

 

Løsgjengerloven

Lov 31. mai 1900 nr. 5 om Løsgjængeri, Betleri og Drukkenskab, forkortet til løsgjengerloven (lgjl.), trådte i kraft 1. august 1907. Loven hadde som formål å redusere omstreiferi, som på den tiden var sett på som et stort samfunnsproblem. Omstreiferi i dette tilfelle defineres som en virksomhet der folk reiser fra sted til sted, ofte for å drive en eller annen form for tigging. Dette gjelder imidlertid kun de som vi tidligere har nevnt som urette fattige eller arbeidsuvillige:[2] de som ikke vil jobbe til tross for at de ikke er ufør, de som bruker tigging som en fast inntektskilde, og de som ikke kan jobbe på grunn av alkoholmisbruk. Disse var da sett som ”tyranniserende” og farlig for rettssikkerheten i samfunnet (Ot.prp. nr. 113: Kap. 3.1.1).

Løsgjengerloven har opprinnelig 30 paragrafer i alt. De som dreide seg om tigging finnes i kapittel 1, nærmere bestemt, §§11 til 15. De viktigste av disse bestemmelsene kan oppsummeres slik:

Lgjl. §11: gjentatt tigging, samt det å bruke andre til å tigge for seg, straffes med to måneder i fengsel;

Lgjl. §12: straffen i §11 kommer ikke til anvendelse dersom tiggingen er begrunnet i en uforutsett nødstilstand, eller hvis politiet, på grunn av spesielle omstendigheter, har gitt sin tillatelse for handlingen;

Lgjl. §13: de som tigger på en truende måte, sammen med andre, eller under falske omstendigheter, skal straffes med tre måneder i fengsel;

Lgjl. §14: de som medvirker til straffbart tigging, det vil si gi erklæringer som kan brukes ved straffbart tigging, skal straffes med bøter; og

Lgjl. §15: de som forsøker å lure til seg midler (gaver eller penger) ved å late, for eksempel, som om det går til en veldedig formål skal straffes med bøter eller fengsel inntil tre måneder.

Sammen sier disse bestemmelsene følgende om tigging som virksomhet (Karlsen 2008:11):

a)at det kun skal benyttes som en siste utvei når det er nødvendig for å overleve;

b)at det skal utføres på en måte som er minst ubehagelig for publikum; og

c)at det kun skal være en midlertidig inntektskilde.

Videre kan det sies at de som ikke oppfyller de overnevnte vilkårene, skal straffes blant annet med fengsling eller med bøtelegging. Tvangsarbeid var også fremdeles brukt som straff[3] på denne tiden, særlig når det gjelder løs- og lediggjengere[4] (lgjl. §5) og alkoholmisbrukere (lgjl. §18), men ble senere ble opphevet ved lov 6.mai 1970 nr. 27.

 

Opphevelsen av løsgjengerloven

Som tidligere nevnt, ble løsgjengerloven opphevet 1. januar 2006 og 1. juli samme år ble alminnelig tigging tillat i Norge. Opphevelsen var begrunnet med blant annet at tiggingen ikke lengre skulle sett på som et kriminelt problem, men som et sosialpolitisk problem. Her ble det nevnt at ubehaget en forbipasserende kan oppleve når en tigger ber om penger, ikke er grunn nok for at vedkommende skulle straffes. I tillegg er nok tiggeren i en vanskelig livssituasjon, og bøtelegging og andre former for straff vil antakelig gjør problemet verre. Løsgjengerloven presenterer derfor ingen konkrete løsninger på tiggerproblematikken.

En annen grunn for opphevelsen var også at det ikke lenger var behov for loven. Da den ble opphevet var de fleste av løsgjengerlovens bestemmelser allerede enten opphevet, f.eks. lgjl. §§ 5 og 18 (se ovenfor), eller har tilsvarende virkning i annen ny lovgivning. Vedrørende sistnevnte kan følgende eksemplar nevnes (Ot.prp. nr. 113, Kap. 3.2.1):

Lgjl. §13 om aggressiv tigging og tigging på falsk omstendigheter kan rammes av straffelovens §§ 222 (tvang), 227 (trusler), 270 (bedrageri), 350 (ordensforstyrrelse), og 390a (hensynsløs atferd);

Lgjl. §14 om medvirkning til straffbar tigging kan, etter omstendighetene, rammes av straffelovens §§ 182 (dokumentfalsk) og 270 (siste ledd, om medvirkning til bedrageri); og

Lgjl. §15 om forsøk til å lure seg midler kan rammes av straffelovens §§ 255 (underslag) og 270 (bedrageri).

Alle disse bestemmelsene i løsgjengerloven var faktisk ikke lenger i bruk de siste årene før 2005, og var dermed overflødig i norsk lov. Man kan si at opphevelsen var en åpenbar naturlig konsekvens av dette.

 

Virkninger av løsgjengerlovens opphevelse

Alle handlinger som vi utfører har både positive og negative virkninger. Vi kan si at en positiv virkning av løsgjengerlovens opphevelse, er anerkjennelsen om en tiggers verdi og rett, som et menneske. Men på den andre siden kan vi også si at opphevelsen har sine negative virkninger. Hele verden har sett på opphevelsen som et signal på at alle tiggere er velkommen til Norge. Før 2006 var over, hadde landets tiggerpopulasjon økt betraktelig. Og her var det ikke bare snakk om norske tiggere, men også mange utenlandske tiggere som kom etter å ha hørt rykter om at man kan tjene mye penger på tigging i Norge.

Denne økningen i antall tiggere ble møtt med delt reaksjoner blant landets vanlig folk. Noen mener det er greit, og har ingen problemer med å hjelpe de vanskeligstilte. Mens noen har negative holdninger mot tiggerne, særlig når det angår de utenlandske. Blant disse er de som enten vil gjeninnføre løsgjengerloven, eller ha en ny lovgivning som kan forby tigging.

 

Løsgjengerloven 2, eller et forbud mot tigging: er en av disse den riktige løsning?

Som tidligere påpekt, er enten gjeninnføringen av løsgjengerloven eller en ny lovgivning som forbyr tigging, de to løsninger som er ansett som riktige når det gjelder tiggerproblematikken i Norge. Dette må imidlertid vurderes med hensyn til en rekke spørsmål. Vedrørende løsgjengerlovens gjeninnføring må vi, blant annet, spørre oss om de bestemmelsene i loven fremdeles er aktuelle etter omstendighetene etter dens opphevelse. Er det for eksempel noe som mangler? Når det gjelder en eventuell innføring av ny lov som skal forby tigging, må vi spørre oss om hva som blir virkningen av en slik handling. Hva skjer med tiggeren?

Da justisminister Knut Storberget uttalte ”at løsgjengerloven er en lov tiden har løpt fra” (Regjeringen 2005), traff han spikeren på hodet. Som tidligere nevnt, da loven trådte i kraft i 1907 gjaldt den kun de som var klassifisert som urette fattige eller arbeidsuvillige—de som ikke vil jobbe, som bruker tigging som fast inntektskilde, og de som er rusmisbrukere. Dette ble, stort sett, uforandret helt til lovens opphevelse i 2006. Omstendighetene har, imidlertid, forandret seg siden 2006 slik at de bestemmelsene i løsgjengerloven, som den var før opphevelsen, ikke lenger er tilstrekkelig og heller ikke anvendbar. Norge var, f. eks., blitt utsatt for en tredje type tiggere—de utenlandske, som kan være utnyttet og tvunget av andre mennesker til å tigge. Denne typen nevnes ikke i løsgjengerloven, men omfattes av straffelovens §224 om menneskehandel.[5] Til syvende og sist blir da en gjeninnføring av løsgjengerloven, med tilleggsbestemmelser eller ikke, å anses som overflødig, og dermed unødvendig.

Å vedta en ny lov som skal forby tigging kan heller ikke anses som en riktig løsning. Vi må huske at også tiggeren er et menneske med visse rettigheter. Han/hun havner ofte i en tiggersituasjon på grunn av sykdom, rusmisbruk, eller manglende ressurser, og sjeldent på grunn av latskap. Med denne bakgrunn kan vi si at et eventuelt forbud mot tigging kun rettferdiggjøres hvis de nødvendige samfunnsapparater som skal ivareta tiggerens rettigheter og velferd, er på plass. Dette er, imidlertid, ikke noe problem i Norge når det gjelder norske tiggere. I den norske lovgivningen finnes allerede lover, hvor hensynet er å ivareta den norske statsborgers velferd. Noen eksempler er sosialtjenesteloven av 13. desember 1991 og folketrygdloven av 28. februar 1997. Men hva med de utenlandske tiggere? Omfattes de også av disse lovene? Det er fristende å si at det ikke er Norges problem å ivareta deres interesse og velferd. Men en slik uttalelse lyder både umenneskelig og noe diskriminerende ut. Det samme gjelder om forslaget er å stenge grensene slik at ingen utenlandske tiggere får slippe inn. I tillegg får vi et spørsmål om hvordan dette skal gjøres i en verden som blir mer og mer globalisert, der grensen mellom landene stadig får mindre betydning.

Et eventuelt forbud mot tigging kan få en virkning som skyver bort problemet istedenfor å gi en løsning. Å tvinge en tigger bort fra gata betyr ikke nødvendigvis at vedkommende har sluttet med sin handling. Tvert imot, kan dette bety at vedkommende fortsatt utfører handlingen, men denne gangen i hemmelighet. På denne måten blir ikke problemet løst, bare usynliggjort. Det kan også hende at vedkommende, i desperasjon, tyr til enda verre lovbrudd.

Hva kan gjøres da, om verken løsgjengerlovens gjeninnføring eller et nytt forbud kan løse tigger problematikken i Norge? Hensynet bak denne artikkelen er ikke å gi en konkret løsning, men å presentere de forskjellige aspekter man må ta i betraktning når en prøver å finne en mulig løsning på slike problemer. Her bør det understrekes at en tigger, først og fremst, er et menneske. Problematikken er derfor ikke enkel, og må behandles med varsom hånd.

 

KILDER

Anonym. 2009. Hva er tigging? Hva er en tigger? Skulle tigging bli forbudt?, intervju med 15 anonyme personer, 24. oktober – 8. november 2009, Trondheim.

Det Juridiske Fakultet, Universitetet i Oslo. 1979. Norges Lover, 1687-1978. Bergen: Fagbokforlaget.

Det Juridiske Fakultet, Universitetet i Oslo. 2009. Norges Lover, 1687-2008. Bergen: Fagbokforlaget.

Fretland, Ragnhild Avdem og Tomm W. Christiansen. 2009. ”Leter etter gullgryta i Norge”. Dagbladet.no, 16.august 2009 [online].
URL: <http://www.dagbladet.no/2009/08/16/nyheter/innenriks/tigging/rumenere/oslo/7681617/> (lest 09.11.2009)

Johannesen, Katja Haarslev. 2008. ”Bostedsløse i det offentlige rom”. forskning.no, 3.juli 2008 [online]. URL: <http://www.forskning.no/artikler/2008/juli/187554> (lest 09.11.2009)

Karlsen, Marianne. 2008. Hva er en legitim tigger? Masteroppgave i sosiologi, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.

Lødrup, Peter, Knut Kaasen, og Steinar Tjomsland. 2005. Norsk lovkommentar, 1. Gylendal Norsk Forlag AS.

Odelstingsproposisjon nr.113. 2004-2005. Om lov om oppheving av løsgjengerloven og om endringer i straffeloven mv. (eget straffebud mot vold i nære relasjoner mv.) [online]. Oslo: Justis- og politidepartementet.
URL: <http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/otprp/20042005/otprp-nr-113-2004-2005-.html?id=186166> (lest 09.11.2009)

Regjeringen. 2005. ”Løsgjengerloven oppheves fra nyttår”, Pressemelding nr. 95 [online]. URL: <http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/pressesenter/pressemeldinger/2005/losgjengerloven-oppheves-fra-nyttar.html?id=103412> (lest 20.10.2009)

Wangensteen, Boye (red.). 2007. Bokmålsordboka. Oslo: Kunnskapsforlaget.

Wikipedia. Ingen dato. Løsgjengerloven.
URL: <http://no.wikipedia.org/wiki/Løsgjengerloven>
(lest 16.10.2009)

 


[1] Med rette fattige menes her de gamle, syke, funksjonshemmede, og foreldreløse barn. De urette fattige, på det mottsatt side, menes de som vil ikke jobbe, og rusmisbrukere/alkoholikere.

[2] Løsgjengerloven omfatter ikke de rette fattige eller arbeidsudyktige. Bestemmelsene som angår dem finnes i fattigloven som ble videreført til loven om sosial omsorg av 5.juni 1964, som i sin tur ble videreført til den nåværende sosialtjenesteloven av 13.desember 1991.

[3] Egentlig var det ikke ansett som straff, men som ”en oppdragende foranstaltning” (Løderup m.fl. 2005:33)

[4] En løsgjenger refererer til en som har verken arbeid, eller bolig. På den andre siden, en lediggjenger er en som mangler arbeid. Ifølge lgjl. §5 kan begge to innsettes i et tvangsarbeidshus inntil tre år.

[5] Strl. §224 ble utvidet 6. desember 2006 slik at de som tvinger en person å tigge kan straffes.

Advertisements

One thought on “Tigging: skal det være forbudt eller ikke?”

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s